At det har gått to uker siden sist jeg oppdaterte denne nettbaserte dagboken, er både skammelig og ikke minst skuffende fra min side. Det er kanskje ikke dere jeg skuffer, men i så fall meg selv. Hva skal det bli av en så urutinert ung kvinne som meg? Det bekymrer meg til stadighet. Og tro meg, kjære barn, problemet er ikke at jeg ikke har skrivelyst eller stoff å skrive om. Hver dag skjer det ting i mitt typiske tenåringsliv som jeg kunne overeksponert til de grader og postet her. Som for eksempel når jeg trener.



"HVA FAEN?!" tenker du nok nå, og leser den forrige setningen en gang til. Bestiller time hos øyelegen for å sjekke synet ditt. Men neida, den kan du avbestille igjen, jeg har faktisk trent. Ikke bare én gang, men hele fire ganger på tre dager. Og jaggu sto jeg ikke på ski forrige helg også. Det har gått i ett, og nå klarer jeg så vidt å stable meg avgårde på mine nybarberte legger. Alt som eksisterer av muskler i bena er stølt og betennelsen i venstre legg er verre enn noen gang før. Hvordan skal dette ende? Ikke veit jeg. 



Når jeg ser på bildet ovenfor, slår det meg at jeg burde ta en tur til frisøren i nærmeste fremtid. Men først må jeg rekke alt jeg skal, og jeg tror ikke jeg har nok tid.


 

I Spy - Mikhael Paskalev.

Denne vakre sjelen gir meg tilbake troen på menneskeheten. Om dere ikke stemmer på Mikhael (vi er på fornavn xP) i Urørt-finalen ---->HER<---- så er dere ikke verdige nok til å lese denne bloggen lenger. Og da, mine frender, da har dere ikke mye verdighet å rutte med.

Også lurer dere sikkert litt på hvordan det går med meg da. Joda, neida, jeg er jo som de fleste andre tilbake på skolebenken... Eh.... Ja.


Også har jeg for alvor begynt å lure på hva jeg faktisk skal gjøre med livet mitt. Jeg veit det er sånt man spør seg selv om når man er godt over 20 og enda ikke har gjort noe fornuftig, men jeg liker, og pleier, å ha et mål. Mens nå har jeg nådd et punkt hvor jeg ikke har noen ønsker eller planer for framtiden, og når folk spør hva jeg vil bli når jeg blir stor, så er det litt sånn...

"UNNSKYLD MEG HVIS JEG BARE VIL FORTSETTE Å SPILLE MY HORSE OG DANSE RUNDT I STRØMPEBUKSA DA! FJERN DEG, DITT UDYR!"

Jeg har faktisk gått så langt som å hevde at jeg kommer til å ende opp i en pappeske på Karl Johan, men det tror pappa at jeg klarer å styre unna. Pappa er dog typen som tror at det er moderne å bruke "steke" som adjektiv (eksempelvis "steke bra"), så hvor rett han tar kan alltids diskuteres. I mellomtiden får jeg vel gjøre meg ferdig på vgs og deretter kan det være opp til tilfeldighetene hvor jeg havner hen. 

Når jeg leser gjennom dette innlegget nå, slår det meg at dere egentlig aldri lurte på hvordan jeg har det. 

Oktober.

Høstferien kom og jeg dro til Oslo med Mathilde.







Hadde en vaskeekte Biffykveld med Annikken. Konserten fra Wembley var på skjermen og vi la oss klokka fem på morgenen. 









Fikk jobb på skobutikken Dna hvor jeg har det som plomma i egget. Eller som ræva i papirsøpla om du vil.



Var i utkledningsbursdag hos Lisa og Charlotte. Blant gjengen med "sexy somethings" fantes det en hippie, nemlig meg.



November.

Gikk en lang og meget krevende tur med Mathilde. 







Fikk en liten skatt i posten.


Sannheten er at jeg faktisk ikke har sett på den enda...

Så klikka det for meg.



Også ble det skikkelig høst og vi tok bilder på skolen. Følgende bilde vises faktisk på en TV-skjerm på skolen. Da sier det seg jo kanskje selv at det ikke er meg som har tatt det. Men Mats, min talentfulle fotografvenn.




Dette har jeg tatt da. Dette er Mats, min talentfulle fotografvenn.

Var på julebord med jobben. Tok toget hjem på natten i høye heler. Wow, Anna. Wow. 



Fylte 16 og fikk dritmasse kaker på skolen.

 

Feira mine 16 år med brask og bram. Tulla. Med brus, tapas, kake og gode venner.







Desember.

Åpnet denne måneden med sterkt etterlengtede danseforestillinger og en splitter ny iPhonator.



Den 6. desember sovnet min kjære morfar stille inn på Ullevål sykehus. Det har vært en tung tid for både meg selv og familien. Personlig har jeg holdt meg mest for meg selv når savnet har tatt overhånd. Det fine oppi alt det triste er at Besse har det fredelig nå og er sammen med mormor igjen. Det er det viktigste. 

Resten av desember gikk veldig fort med god hjelp fra skole, jobb og det tradisjonelle julestresset. Stresset ble hakket verre da alle jentene la ut bilder av seg selv hvor de var kjempepene og skrev "God jul, små sukkerspinnblomster <3" under, så jeg bare HVA GJØR JEG NÅ DA!?!?! HÆÆ?!?! 


"God jul alle sammen" gjorde jeg.

Så var det litt hyttekos og div hvor jeg spiste altfor mye godteri. Det stoppet meg ikke fra å ta på en åletrang kjole i anledning nyttårsaften, som forøvrig var her om dagen, så jeg kunne jo bare skrevet det i stedet. Uansett da, så har jeg faktisk aldri hatt på meg en tettsittende kjole før, og det er nå julerumpa for alvor har markert territoriet sitt, så hva jeg tenkte på er foreløbig usikkert. Hadde i alle fall en skikkelig nice kveld med flotte jenter, gutter, dyr (klødde Tara bak øret da vi kom hjem), masse mat, flottanes fyrverkeri og Biffy før vi sovna for å bringe litt god karma inn i det nye året (som sikkert blir helt likt alle andre år, mest kjedelig, mye bra og litt ræva).

Sum sumarum kan disse bildene sånn nogenlunde beskrive kvelden:


Meg i bilen med dritmye mat og en svær bag. Lommeboka mi lå i denne juledekorerte handleposen fra Meny og av en eller annen merkelig grunn tok jeg den ut derfra da jeg ankom Annikkens hus. Det resulterte i at jeg ikke fant den noe sted og måtte dra og leite hos henne i går. I søplekassa som var fylt til randen med papir, en duk, poteter, vårruller, pairester, en pizza og en skål. En skål liksom. Etter å ha rota rundt i søpla som to knarker i sikkert ti minutter måtte vi konkludere med at "HER VAR DEN HVERT FALL IKKE xD", så Annikken gikk oppi søplebøtta for å komprimere litt og tror dere ikke hele dritten rulla baklengs og forsøplet hagen til naboen da hu hoppa ned igjen. Det var så latterlig patetisk hele scenariet at jeg måtte ta meg ei lita bolle. Lommeboka lå inne da. Så jeg har penger og kvitteringene mine fra Meny enda. Åja, dette er fra 2012. Jeg summerer jo 2011.


Her tenker dere kanskje "Wow hu drakk sikkert en hel eplecider. Ikke rart schnuppa var i fin form", men dere tar så feil, mine venner. Jeg lager en enkel og meget illustrerende dans til den fengende sangen "Natteravn" for å imponere de andre gjestene. Det ble filmet. Dere får aldri se det.


Sovnet til den vakreste musikken som finnes i dette universet. Er det et band som bringer frem både smil, latter, tårer og sommerfugler, er det våre skotske venner fra Biffy Clyro. En verdig avslutning på 2011.

Og hvis dere under noen formodning skulle lure på hva som er 2012's heteste trender kan jeg gi dere et godt svar:


Glem for all del ikke skilua med DnB Nor-logo. Den er et must!

Nu vel, kjære lesere, da var vi ved veis ende. Med disse fire innleggene godt planta på denne bloggen har jeg nok fremstilt dette året som bekymringsløst og fullt av roser, valper og regnbuefargede enhjørninger. Vil berolige dere med at dette bare er små og store gleder/høydepunkter som jeg nå og da er så heldig å få oppleve. Under overflaten skjuler det seg mange triste stunder som gir meg lyst til å grave et stort hull under bakkem ved verdens ende og ligge der til jeg ikke eksisterer lenger. Men det kan vi jo alltids komme tilbake til en annen gang.

GODT NYTTÅR! Håper dere fortsetter å lese det inneholdsløse skvipet jeg nå og da tar meg tid til å poste her på denne cyberspacedagboken. Skriver faktisk vanlig dagbok også. Ok. Ha det.

 






 

Juli.

Startet denne måneden med en tur til Gøteborg med familien. Jeg elsker Gøteborg! Mennesker, shopping, Liseberg, mat etc. Byen har alt jeg trenger for å kose meg! Har dessverre svært få bilder fra selve turen, men jeg kjøpte meg nye sko som jeg er nyforelska i enda.



Bare få dager etter Sverigeturen var jeg pakket og klar for Italia med Sandra & co. Løgn. Jeg var ikke pakket og klar. De kom en time tidligere enn avtalt og jeg befant meg midt i en pakkeprossess som få andre enn meg skjønner seg noe særlig på..



Har aldri vært så stresset før og gjennom hele flyturen satt jeg med en følelse av at jeg hadde glemt noe. Det hadde jeg heldigvis ikke og klarte å kose meg maksimalt i pastaens hjemland. Noen få bilder til å oppsummere enda en tur som ikke kan beskrives med ord fordi den var så altfor fantastisk:


Denne gifen var jo bare spektakulær. Hehe. He.

Levde det ekstraordinære tenåringslivet.





22. juli ble Norge rammet av en stor tragedie. Personlig synes jeg det var vanskelig å finne de rette ordene å publisere, i fare for å støte noen, så jeg samlet heller sitater fra andre i dette blogginnlegget. Jeg tenker på denne hendelsen hver dag, spesielt nå i disse juletider som altfor mange familier må feire uten et viktig og kjært medlem. 

August.

Kept it real.



Var i Danmark. En tur jeg ikke dokumenterte.

Gråt og gråt og gråt pga. dansinga. Nu vel, bitches, jeg henta meg inn igjen og leverte som en prima ballerina på juleforestillingene tidligere denne måneden. Det er så in yo faze til kontordama. 

Begynte på skolen, dansing og teater. 

Startet en ny livsstil med jogging og sunt kosthold.





Bare synd det ikke varte så veldig lenge. Neida, joda, neida. Holdt faktisk på med dette godt og vel to mnd. Så fikk jeg beinhinnebetennelse også gadd jeg ikke mer.

September.

Rista fettet i en lekker badehette.



Og en sombrero.


Dette er da altså ikke meg, men Tonje. Det skal likevel sies at jeg bruker sombreroen både titt og ofte.

Ga opp.





Ble den stolte eier av en sjøgrønn Vespa som snart skal rule Larviks knudrete veier.


 
Var på skolen.



Fjerde og naturligvis siste del kommer i morgen!

April.

Var med i et teaterstykke hvor jeg spilte den alkoholiserte stuepiken Nina Nilfisk. Det var en veldig fin erfaring fordi alt rundt var veldig profesjonelt i og med at det var et samarbeid med Teater Ibsen. På en annen side krevde det utrolig mye tid og det var meg + masse elleveåringer.



Følgende bilde tar jeg kun med fordi det er tatt i april:



En dørgende kjedelig dag i april tok jeg saksa og mine kreative ferdigheter fatt, og laget denne meget stygge og altfor trange shortsen:



Jeg kastet den.

Pollensesongen gorde sin innmarsj og jeg skrev dette innlegget med illustrerende bilder. 



Det høstet mange kommentarer både på og utenfor bloggen. En suksess jeg akter å gjenta! Nei, søren, det får jeg ikke gjort. Jeg skal jo ta allergisprøyte i den høyre rumpeballen neste sesong også. Gjorde rett etter seansen over her og den utløste mirakler! Hadde ikke allergiske reaksjoner resten av våren eller sommeren.

Så fikk jeg meg Twitter, og per dags dato har jeg komposisert over 1250 tweets. Siden jeg over lengre perioder er fraværende på denne bloggen, anbefaler jeg dere å heller følge meg på Twitter. Der er jeg mer aktiv og noen ganger litt morsommere på en måte. Hehe. He. Trykk på denne linken ---->  http://twitter.com/#!/annasord den leder deg til et magisk sted! 

Dette er forresten profilbildet mitt på Twitter:



Så var det duket for skoletur til Polen og Tyskland. Kanskje den beste turen jeg noen sinne har vært med på. Sterke inntrykk, lange strekninger på bussen, litt mye McDonald's og så mye latter at jeg kommer til å leve til jeg blir 150 år. Noen få bilder til å oppsummere en tur som ikke kan beskrives med ord:









Mai.

Det begynte å gå mot varmere tider og alle bare:



Min kjære, vakre kusine konfirmerte seg og jeg benyttet sjansen til lagre vinterspekket.


ANER DERE HVOR GODE SÅNNE POTETER ER?! HÆ?!?! 

Og jeg bare...



Resten av måneden var egentlig bare dritlættis.



Juni.

Det ble enda varmere og jeg bare:

 


Var i o'store Oslo på VG-lista med gode venner.



Også var det St.Hansaften som jeg feiret med familien først og deretter venner på et lite fjell i Viksfjord.



Del 3 kommer i morgen!

Januar.

Denne måneden startet med en frekk og freidig sykdom. Illustrasjonsbilde av meg når jeg er syk:



Jeg har to relativt latterfremkallende bilder fra januar. Jeg var helt alene på hytta.


Spiste pizza.


Fyrte i peisen. Shortsen jeg bruker på bildet, sitter forresten helt stramt rundt låra nå. Bare sånn til orientering.

Også var jeg i topp, da. Det bladet som møter sykt mange kjendiser og gir pubertetstips til barn helt ned i 11-årsalderen. 


Hehe. He.

Husker egentlig ikke så mye mer fra januar. 

Februar.


Tittei februar! Hehe. He.


Hadet så lenge, februar. Hehe. He.

Mars.

Se for dere en femten år gammel jente med regulering. Se for dere smerten som pumpet i henne når hun fortsatt gikk med slike forferdelige og torturerende togskinner i TIENDE klasse. Det var meg. Men så en vakker solskinnsdag i mars satt jeg spent og litt småredd i tannlegestolen. Endelig ble jeg befridd fra dette strammende marerittet. Og resultatet ble rette, dog gule tenner. Hurra!


De ble egentlig ikke så rette heller. Hehe. He.

Også var det ball da. I en kjole sendt hele veien fra Kina troppet jeg opp på Grand Hotell med svært lave forventninger. Alle tidligere balldeltagere jeg har snakket med har ikke akkurat rost denne begivenheten opp i skyene, så jeg forventet ikke stort annet enn tørt kjøtt, harry ravemusikk og skikkelig klein polonese. Jeg ble positivt overrasket underveis. Med relativt god mat, stort lokale og en dj med greit utvalg ble kvelden ganske så vellykket, om jeg får si det selv.


Vennligst ignorer hårfrisyren. Hu som ordnet håret mitt er egentlig kjempeflink, men dessverre holder ikke håret mitt på krøller... I tillegg ble luftfuktigheten kvalmende høy etter hvert som fler og fler pubertsofre fikk svettet fra seg på dansegulvet. Det hjalp jo ikke akkurat på frisyren og da jeg kom hjem så det ut som om jeg hadde dreads. 

Mitt eneste bidrag i løpet av kvelden var å holde guttenes tale sammen med Tine. Jeg ble dessverre ikke en av de populære. Et sår som fortsatt gnager i hjertet.


Jeg kunne i alle fall håvet inn Årets Sportsidiot. 

Kvelden ble etter hvert ganske vill og alle var drita på alkoholfrie leskedrikker.

 







Så var jeg på konsert med Robyn, og HELLOO, det var vilt! Blir fortsatt varm i hjertet når jeg hører på sangene hennes og drømmer meg tilbake til den magiske kvelden da stemmen hennes (og mange elektroniske lydeffekter) fylte Oslo Spektrum.




Om dere ser nøye etter legger dere merke til at jeg hadde ståplass, og det er noe jeg virkelig lurer på. Hvem i all verden bestiller sitteplass på konsert med mindre ståplassene er utsolgt? Det er jo en del av opplevelsen og stå klemt blant kroppslukt og overfylte ølglass. Ikke å sitte som en prippen, liten kolibri og flotte seg over alle de andre. Når det ikke er like tilgjengelig å danse eller å lukte på armhulesvetten til fremmede personer, kan det da umulig være like gøy å være på konsert. Mener nå jeg!

Noe av det siste jeg gjorde i mars var å oppdage et av mine største talenter:



Del 2 kommer i morgen!

Hei, dere. Jeg har kronet meg selv til denne månedens dårligste blogger. Noe jeg i grunn trives litt for godt med. Etter at jeg gikk til anskaffelse av en iPhonator har jeg ikke brukt pc'en til annet enn skolearbe. Dessuten har jeg gått i den stygge spillavhengighetsfella etter at jeg lastet ned My Horse og Social Girl i går. Jeg kjenner det gjør litt vondt å måtte innrømme for meg selv at jeg har nådd bunnen. Men selv om disse djevelens verk opptar mye tid er det likevel Instagram som er den fineste appen. Med 4S'en sitt nokså fantastiske kamera (til å være en stakkars mobil, dere) får jeg noen lekkerbiskete bilder om jeg velger riktig effekt. Skal ærlig innrømme at speilrefleksen har blitt nedprioritert da jeg finner det lettere å bare fiske iPhonatoren opp av lomma, dobbeltklikke på hjem-knappen og rett og slett knipse (unnskyld Mats, unnskyld fotolærer, unnskyld) et uskyldig lite bilde hver gang anledninger byr seg. Er også forbanna fordi jeg ikke skjønner en dritt av fotoinnstillinger what so ever. Etter at fotolæreren min prøvde å lære meg alt om ISO, blender, lukker, hvitbalanse etc. (allerede her går jeg i surr) har jeg blitt så innmari frustrert fordi jeg ikke skjønner noen verdens ting og fordi kameraet mitt ikke vil samarbeide. Jeg må bare... to sek.... Ø-LJGSKGHDFNBDOGDPJHB "¤#&¤%JDBNDFBSDOØL... Takk, mye bedre. 

Sånn. Nå fikk jeg letta på trøkket. Ellers har jeg det egentlig ganske bra for tida til tross for et trist tap og det tradisjonelle julestresset som i år har forverret seg pga. en jobb som jeg egentlig forguder. Bare at jeg gruer meg ei lita rugbrødsmule til romjulssalget og gavebyttingen jeg må bryne meg på de nærmeste dagene. Enda godt jeg har hatt/har noen dager her på hytta til å utnytte ferien før kaoset braker løs. Det er 1 år og 9 mnd siden beinet knakk i to og alt gikk til helvete, og endelig skulle jeg få kjøre ski igjen, men tror dere ikke det er speilblankt i bakken da? Skulle tatt med meg de nedrustede kunstløpskøytene mine som forøvrig er ekstremt smertefulle å ha på siden føttene mine er tilpasset hockeyskøyter. Og er det noe jeg absolutt avskyr, så er det jenter med hockeyskøyter. Om det så er en gymtime kan dere heller snike dere unna med den klassiske "jeg har mensen"-unnskyldninga enn å skli rundt på de svarte jævlene. 

Nå var det vel i grunn ikke iPhonatoren, irritasjon og skøytesnakk jeg startet på dette innlegget for. Neida, jeg tenkte å la min generøsitet ose ved å vise dere noen friske og frodige bilder fra den siste tiden for å forsikre dere om at jeg lever i beste velgående. Det er vel ikke noe å dvele ved, kos dere:


Her slappet jeg av på sofaen i en ullgenser etter min kjære Besse.


Her kom jeg i den rette julestemninga hos Mathilde. Alt dere ser på tallerkenen er hjemmelagd av mammaen hennes som er kokk og bare lager god mat. 


Trodde dere Larvik var velsignet med snø på dette bildet kanskje? Dessverre har blikket bedratt dere. Regnet la sitt preg på det hvite teppet som for en liten stund hadde lagt seg over den lille byen vår. Her satt jeg forresten og ventet på bussen som førte meg til verdens søteste lille hund...


...nemlig Theo! Han sjarmerte meg i senk med sin myke pels og søte små bjeff.

Deretter førte bussen meg til min høyt elskede arbeidsplass...


...hvor jeg dro nytte av julestjerten og komprimerte papirsøpla.


Her lå jeg som et slakt på sofaen etter syv timers jobbing. Mine tverrplattformede føtter gir klar beskjed når de føler seg overbelastet og jeg ser da ingen annen utvei enn å ligge som dette. 


Så kom lillejulaften og regnet slukte julen på en meget barbarisk måte. Jeg trøstet meg med disse litt småharry, lysende snøkrystallene fra IKEA. 


Etterfulgt av lillejulaften kom naturligvis julaften og jeg startet dagen med fire timers jobbing i disse helene. De så faktisk skikkelig stygge ut på det bildet, men de er fine altså, lover!


Etter jobb dro vi for å besøke graven til Besse og mormor. Den var den fineste av alle på hele kirkegården, og det gjorde godt å se at besteforeldrene mine endelig var sammen igjen selv om det gjør fryktelig vondt å leve uten dem.


Dag ble til kveld og tiden var inne for å sette snuta mot tante og onkel for å feire Jesus' fødsel. Siden jeg ikke er spesielt religiøs utnytter jeg denne dagen til å spise mer enn jeg har godt av, og glede andre med gjennomtenkte gaver. Gavene jeg får selv ser jeg på som en fantastisk bonus, og de jeg fikk i år er jeg dypt takknemlig for! 


Første juledag startet med en feit familiefrokost før hytta sto for tur, og her befinner vi oss enda. Jeg har for det meste ligget som dette...


...fortært nydelig julete...


...gått tur, noe som er risikofylt med mindre man er i besittelse av disse nydelige hockeyskøytene da...


...danset rundt i min splitter nye t-skjorte med favorittgutta og en mystisk kulepenn på. Denne fikk jeg altså i bursdagsgave av Annikken og Thea, og gud hvor den er vakker! Ser for meg selv  i denne, slitte shorts, svarte, lave converse (det fikk jeg nemlig av meg selv til jul) og et par killer solbriller på biffiliant (min versjon av brilliant) konsert med tha boys til sommeren. Føler meg nesten litt møkkete når jeg begynner å skrible om klær og den slags fremmede ting her, men det er jo alltids lov å prøve seg.

...også har jeg fått nytt profilbilde på Facebook. Nå leter jeg etter bare etter det perfekte sitatet å ha under. Noe à la dette:


Jeg er ikke perfekt, men det er faen ikke du heller <3

Nu vel, mine venner, det var det for denne gangen. Entrer disse sene nattetimer med denne fabelaktige sangen av Local Natives:


Kanskje dere hører fra meg snart, kanskje ikke. For jeg er mystisk. Tulla.

Hei!

Eh...

Ja...

Hehe...



Kommer sterkere og sikkert noen gram tjukkere tilbake etter ferien, jeg. Hvis det er greit liksom. Herregud.

Jeg tror Ben Howard er den første artisten hittil som har truffet meg med absolutt alle sangene sine. Det finnes ingen spor jeg ikke liker på albumet Every Kingdom, som dere forresten MÅ høre om dere ikke allerede har gjort det. Det er en ordre, så bra er det!

Give Me Love - Ed Sheeran.

Hjertet mitt hopper over noen slag når jeg hører på denne sangen. Den er så fin at jeg nesten blir litt uvel.

Ellers begynner ting å gå bedre. De vondene tankene og følelsene regjererer ikke lenger i kroppen min. Hverdagslige ting gjemmer dem litt vekk, og det er godt å kjenne at livet sakte, men sikkert vender tilbake til det normale. 

Du klemte meg i hånden. Du strøk meg på kinnet. Du blunket til meg. Du kjente meg igjen. Hver gang disse bildene går igjen i hodet mitt kommer tårene. De vil ikke stoppe. Tankene mine dras som en magnet mot alt det vonde. Det føles som om hjertet mitt ligger på utsiden av kroppen og på innsiden er alt bare jævlig. Jeg er konstant kvalm. Når jeg spiser smaker jeg ingenting. Når jeg drikker blir jeg tørst igjen med en gang. Denne sorgen er så fremmed. Jeg har aldri opplevd den før. Den jager meg og drar frem alle minnene jeg må innse at jeg aldri får oppleve på nytt. Ingen flere klemmer. Ingen flere nattaeventyr. Ikke mer pynting av juletre på lillejulaften. Ingen flere bursdager hvor du har pyntet deg i dress. For nå har du funnet fred. Det å se deg ha det vondt uten å kunne uttrykke det med ord. Redselen og frustrasjonen i øynene dine. Du fortjente ikke å ha det sånn. Du har det bedre der du er nå. Forhåpentligvis sammen med din kjære. Jeg er ikke kristen. Jeg tror ikke på Gud. Men jeg tror på himmelen. Et liv etter døden. Et bedre sted hvor sjelene møtes igjen. Etter at mormor døde kikket jeg stadig opp på skyene og forestilte meg at hun lå på magen på en av dem og tittet ned på meg. Snakket med henne gjorde jeg også. Det samme kommer jeg til å gjøre med deg. Du og mormor er de vakreste stjernene på nattehimmelen. 



Hvil i fred, Besse. Savnet etter deg blir større, tyngre og vondere for hvert minutt. Du var så snill og god. Jeg håper vi møtes igjen. 

♥ 15.08.1930 - 06.12.2011 ♥

Livet er ingen dans på roser, men så lenge man kan danse er det verdt å stikke seg litt på tornene. 

Jeg har hørt på både denne og albumversjonen sikkert tjue ganger etter at jeg fant den på Lise sin blogg. Nå er den til min store fortvilelse lilla på begge Spotifykontoene mine. Jeg virkelig bare elsker den! Det instrumentale, stemmen, teksten, ALT er perfekt til fingerspissene. For ikke å snakke om resten av albumet Every Kingdom. Det er virkelig verdt en lytt! 

ENDELIG ER DAGEN HER! Åh, det var deilig å våkne til morgenen og tenke at i dag er jeg ett år eldre enn jeg var i går. Ble møtt av tre lange og superfine bursdagsmeldinger på den rød skyvetelefonen min, venner altså! På skolen har de allerede syngi høyt for meg (flævt) og jeg har fått kjeks av Madelén og kanelsnurrer av Mathilde. Denne dagen kan ikke bli annet en brrrrrrraaaa! Skriver mer når jeg kommer hjem fra jobb i kveld. Har forresten ladet kameraet i natt, så nå blir det litt annet enn dette:






Mathilde sto helt tilfeldigvis i bakgrunnen da dette fantastisk vakre fotografiet ble tatt. Oh lord!

- Kameraladeren min har endelig funnet veien hjem til mamma! Den hadde bare vært hos tante Mathilde en tur. Ble så glad da jeg fikk den på skolen i dag! Endelig kan jeg ta litt ordentlige bilder + at jeg slipper å bruke penger på ny lader. 


-  Ny Gossip Girl-episode! Er det en serie jeg ikke kan en få nok av, så er det Gossip Girl. Det skjer alltid noe nytt uten at det blir for mye av det gode. 


- JEG FYLLER 16 ÅR I MORGEN! For en befriende følelse det skal bli. I dag er min siste dag som 15åring. En utrolig teit alder spør du meg. Man kunne bare gått rett fra 0 til 16. Alt mellom er bare teit, og litt bra.